Under et skiftende skydekke
Tyskerjenter. Teaterinstallasjon realisert av Volumen Express ((Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler). Lindøysundmagasinet, Hovedøya, Oslo, 15.-17. og 21.-24. August.
Tyskerjenter gir oss et innblikk i en sår del av norsk historie på en måte som lar oss kjenne den på kroppen. Vår anmelder, som selv kaller seg en tyskerunge, forteller om sin opplevelse.
Edru og alene på atelieret vekkes jeg midt på natten av en drøm der jeg er fanget i en kunstinstallasjon med projeksjoner av skyggene til klukkende høner. Forsinkelsen i lydbildet er voldsom, enerverende. Hønene framstår som monstre, uskyldige som de er. Jeg skulle egentlig ut på byen, men sovnet, og ligger istedet her og reflekterer over det hjernen min skaper når jeg ikke har kontroll over den. Jeg lurer på hvor jeg befinner meg og hvorfor jeg er her, men det er umulig å samle trådene som bragte meg til dette stedet, denne tilstanden.
Når jeg ikke ligger på en madrass på gulvet på atelieret og leser Rimbaud, eller lytter til Bob Dylan (med lukkede øyne) etter å ha røyket meg en feit en, da prøver jeg å forholde meg til hvor fascinerende alle aspekter ved livet er. Hvite mennesker lytter til musikk, mens sorte hører den.
Jeg setter meg på båten til Hovedøya. Det er lav sol, bølgene skvulper, måkene skriker i det fjerne, men en motorbåt med overdrevent kraftig motor ødelegger det idylliske bildet. Jeg blir oppmerksom på at jeg er rimelig langt unna virkeligheten. Det plager meg ikke stort, og selv om jeg ikke gleder meg til å ta turen inn, vet jeg at det er en virkelighet der jeg ikke har tilgang til selv, selv om den er aldri så nøysomt presentert og rekonstruert av arrangører med gode intensjoner og detaljblikk. I det jeg ankommer må jeg vente, noe som sammenfaller med at min mp3-spiller, en Creative Zen, har gått tom for batteri. Et dobbelt faktum, en liten katastrofe, siden ventingen og stillheten tvinger meg til å tenke selv. Noe jeg ikke er spesielt glad i for tiden. Jeg setter meg ned i strandkanten og tegner en svastika i sanden.
En guide av den ivrige typen forteller meg at jeg må vente en halvtime til for å komme inn i selve bygget. En svær murkonstruksjon midt i den østlandske idyllen. Det at en tysk, kvinnelig, regissør har stått bak dette, Veronika Bökelmann, gjør meg nysgjerrig. Da slipper vi, tenker jeg, det nasjonalistiske preget de fleste oppsetninger har i dette landet. Den joviale sjargongen, det overtydelige og ufrivilllig pompøse. Den svake eimen av kollektiv selvgodhet. Tyskerjenter forholder seg til kvinner som forelsket seg, og de som fikk barn med tyske soldater under 2. Verdenskrig. Ikke akkurat overveldende representert i den norske grunnskolen. Ventingen får meg til å føle meg mer som en ungdomsskoleelev på klassetur til Folkemuseet enn en kunstkritiker. Jeg er rastløs og skeptisk.
Det tabuet jeg skal forholde meg til i denne sammenhengen er noe jeg føler på kroppen selv. Så det er med en voksende legemlig spenning jeg sitter på stranden og venter på at det er min tur til å slippe inn der alt skjer. Som en reise inn i mine egne forfedres historie som jeg fremdeles må ta konsekvenser av. Det er ganske langt unna den hvite kuben vi befinner oss her, og problematikken er langt unna den verden jeg står i ellers, som i mine øyne minner mer og mer om en gigantisk lekeplass.
Den joviale og informasjonhungrige stemningen på utsiden av bygget skaper en litt unødvendig distanse til materialet, selv om det tvinger meg til å styre unna en fullstendig hodeløs inntreden. Når jeg endelig slipper inn blir jeg møtt av en nesten gjennomskinnelig lysboks. Man kan høre stemmer der inne, men man kan ikke identifisere hvem som samtaler. Jeg regner med at det er et båndopptak, men det begynner virkelig å fascinere meg når jeg forstår hva som foregår der inne: Hva slags mennesker som er involvert, forandrer seg kontinuerlig. Det veksles mellom tysk og norsk, noe som er en ganske så ukomfortabel kombinasjon akkurat nå. Det er noe truende ved det. En kvinnestemme og en herrestemme.
Jeg beveger meg videre. Noen avisoppslag forteller meg at kun 10 av 314 «tyskertøser» ble regnet som middels intelligente av de som evaluerte slikt i etterkrigstiden. Hva som har gjort dem så dumme vites ikke, men jeg lurer på om det er en slags nedjustering av de involverte, de 1000 kvinnene som ble plassert på øya i perioden etter 2. verdenskrig. En måte å skille dem ut på , distansere dem fra oss, og dermed vise at akkurat din datter aldri kunne forelsket seg i en simpel tysker. Etter å ha kommet meg forbi den mørke gangen inn til hovedrommet leser jeg et ganske ordinært brev fra en tysk ung mann ved navn Rudolf, som skriver til sin mor om hvor vakre de norske jentene er. Hvor svake og hengslete de norske mennene framstår som. Ikke så mye konkurranse med andre ord. Jeg aner en hevnaksjon basert på misunnelse, og får det bekreftet i det jeg nærmer meg den andre siden av den lysende boksen, og ser reelle ansikter til unge, vakre kvinner. Uten snev av manglende sjelsevner.
Ett eller annet sted begrenser mitt engasjement seg, noe som er rart i og med at jeg var en ivrig Bjørneboeleser i yngre år, og Under en hårdere himmel var en inngang til en annen virkelighet enn den majoriteten oftest tegner opp. Men i det jeg er i ferd med å gi opp, kaste inn håndkledet, og skrive en ignorant slakt om sløsing av tid og at jeg kunne funnet ut av dette selv ved å bruke google og wikipedia, da ser jeg det.
Utifra en av de brune boksene i rommet henger det et perfekt formet bryst, noe som naturlig nok tiltrekker seg min oppmerksomhet. Og i og med at tabubrudd er litt av poenget her, klarer jeg uten spesielle anstrengelser å bøye meg ned under brystet for å lytte til stemmen fra mikrofonen. Den leser opp statistikk knyttet til kjønnssykdommer blant de omplasserte, kvinnelige, fangene. Ubehaget blir enormt i møtet med en ekte kropp på denne måten: identitetsløs og gjemt. Hun er statistikk, men også en kropp, og grepet som er gjort her understreker veldig mange aspekter ved akkurat dette problemet. Kvinnen som objekt for tyske soldater. Kvinnen som objekt for forskere, inspirert av fienden til å lage en Mengele-light konstruksjon.
Brystet åpner opp et rom for meg til å virkelig gå inn i materialet på et menneskelig plan. Ikke sosiologisk. Utstillingen handler uansett ikke om studier, men mer om fysiske manifestasjoner av en uutholdelig situasjon, som forteller oss ettertrykkelig hvem vi egentlig er. Jeg beveger meg videre til en annen boks, der to kvinneben tyter ut ifra en lignende konstruksjon. I det jeg lener meg mot mikrofonen mellom kvinnebena, skvetter hun til.
Det er skremmende, for jeg anså henne faktisk som en ting der hun satt, og nå viser hun seg ikke bare som levende, men også truende. Disse to møtene tvinger meg opp for å finne ut av hvor lydene kommer fra. Jeg trekkes opp mot andre etasje. Udefinerte lyder trekker meg dit. Den siste uka har jeg ligget og lyttet til Dylan på repeat. Spesielt sangen om Hurricane har beveget meg, offeret og energien som skulle til for å redde et menneskes omdømme, som har så totalt annet utgangspunkt enn en selv. En annen historie. Jeg trasker opp stigen og tar inn lydbildet fra loftetasjen, mens jeg observerer engstelige dødelige som kikker urolig opp mot der jeg sitter. Jeg begynner å innse at det samme blir gjort her, i det lyden glir igjennom kroppen min.
Og det som er verst er at jeg vet at personen som har lagd denne installasjonen er på min side. Min families side. Det blir helt klart for meg at min familiebakgrunn ikke bare påvirker meg akkurat nå, men at den definerer meg fremdeles, flere generasjoner senere. For det blir fremkalt en frykt her, eller en snikende skam, på vegne av et annet menneske.
En kvinne snubler i trappen på vei ned og forstuer ankelen . Jeg setter meg ned ved den tredje boksen og stirrer inn i to sorte øyne, de kunne vært mine egne, men de er ikke tomme, de er søkende og konfronterende. Jeg prøver å holde blikket hennes, men mislykkes etter å ha satt på meg et tilgjengelig headset som spiller av tørre referater fra avhør med kvinnene. Man må rømme fra boks til boks, for om man velger å virkelig forholde seg til en, må man forholde seg til alle. Samtlige kvinnelige kroppsdeler, utenom et, er representert.
Et betydelig antall bokser finnes altså her inne, og jeg tviler på at det er tilfeldig. Så må jeg forholde meg til magen, den pulserer bak overflaten på boksen, der inne. Lydbildet denne gangen er et brev som forteller en veldig personlig historie om en ung kvinne som har blitt uønsket gravid med en tysk soldat. Hun forteller om hvordan han ikke vil vedkjenne seg barnet, hvordan hun blir utstøtt av familien, at hun ikke har ligget med andre. Hun har ingenting, men da de stjal alt fra henne valgte de også å stjele det man vinner når man mister alt, friheten. Beretningen er så presis og troverdig i all sin nøkternhet, at jeg nesten klarer å forestille meg hvordan det er å bli konfrontert med så mye hat.
Munnen bak neste boks, nå i en nesten polemisk sjargong med Ståle Stenslie. Han flørter, mens hun holder seg til saken.
Den eneste av kroppsdelen som har en stemme man kan se, fysisk, forteller historien fra overgripernes side, seierherrene. Hun holder seg til tematikken, hvorfor de skal lære den riktige vei. Hvorfor de skal minnes det de aldri vet. Rett og slett hvorfor de skal skamme seg, angre og krype til korset etter en periode i eksil. Tilbake til samfunnet som lavkaste.
Jeg trenger en pause, og trekkes mot et rom der en projeksjon av en aldrende, tysk mann synger den norske nasjonalsangen. Installasjonen er omringet av naivistisk inspirerte tegninger av norsk natur, noe som tilfører mannen en menneskelighet vi trenger å se fra «den andre» siden. En blond hårlokk ligger i skuffen, ved hans side, sammen med en noen fotografier av henne. Som Wehrmacht-soldat hadde han ikke noe valg. Det er i grunnen absurd, tenker jeg, at han skal stilles til ansvar for noe han blir tvunget til av et individ som beviselig så på alle mennesker som maur. Det er enda verre at man skal bli straffet for å bli forelsket i feil menneske. Den sorgkvalte stemmen, det flakkende blikket. Renheten i det å ha brukt 60 år av et liv på å angre. Man kan velge å gi faen eller sette seg inn idet. Jeg hviler i ingenmannsland.
I det jeg stiger ut det blå kveldslyset, lurer jeg på hva jeg nettopp har sett og hvorfor det påvirker meg i så stor grad. Det er sant, det er vondt. Det vekker minner jeg ikke engang har, og selv om jeg aldri blir helt ferdig med det, merker jeg at Tyskerjenter sender små strømninger av lettelse igjennom ryggmargen, byllen har sprukket, jeg er endelig fri. Jeg tror ikke lenger det nytter å snakke om framtiden. Den er tross alt utenfor vår kontroll. Men vi må evaluere fortiden fra alle sider. Jeg kan ikke ta et objektivt oppgjør med dette, tyskerunge som jeg er. Men initiativer som dette gjør at folk som meg kanskje kan snakke om sin familiebakgrunn med større åpenhet. Kanskje vår generasjon også trenger en Bjørneboe, en fyrrig sjel som kan forsvare og ikke kun latterliggjøre ofrene for samfunnets stille vrede. Jeg har tekstene i lomma, de vi fikk på forestillingen, men jeg klarer ikke lese dem. Jeg prøver heller å huske kvinnene i boksene. Disse menneskene som ble redusert til funksjon de hadde for fienden i en periode der hele vårt kontinent mistet vettet. Ikke kun den andre siden. Å snakke om helter fra krigstider er idiotisk. Krig skaper kun tapere. I form av overgripere eller undertrykkede. Jeg husker da jeg og min bestefar satt og så på invasjonen av Irak for mange herrens år siden. Han sa: «Se der. Der har du meg. Han fyren der.» Han pekte på en sort, kvinnelig soldat på vei inn til Baghdad. «De tror de vender hjem som helter, men så vender hjem som syndebukker. Vent og se.»
Så jeg vender tilbake til stranden for å tenke mer over saken. Svastikaen er skylt vekk av saltvannet, men et spor synes fremdeles. Hovedlinjene i solkorset vaskes ikke vekk så lett. Fra der jeg står ser det nesten ut som det norske flagg. Symbolet har ikke helt bestemt seg for hvor det står.
Hvis Adolf Hitler hadde lest Rimbaud istedenfor Nietzsche hadde ikke denne situasjonen oppstått, og jeg hadde heller ikke eksistert. Bestefar ville ikke tatt den lange reisen til Russland og kjempet for feil side, kona hans ville ikke forlatt han, og han ville ikke ha møtt min bestemor. Så hvor store ofre skal man kreve av andre for å opprettholde sin egen selvbekreftelse? Det eneste jeg vet er at man kan bite tenna sammen og håpe. Håpe at alle scenarioer leder til hendelser som bringer verden videre, og at en selv er en av dem som gjør det. Jeg skjønner uansett ikke hva han så i Hamsun, og hvordan noe så svevende kunne få han til å velge noe så konkret. Eller hvordan noe så konkret som det minnet får meg til å velge dette, noe så svevende. Men noen ganger må man miste kontroll for å få kontroll, og alle vil bli tilgitt til slutt. Straff er en midlertidig konsekvens. Taperne i dag er vinnere i morgen.
No comments:
Post a Comment