| Idyllisert fortid Hovedøyas klosterruiner tilhører en fortid vi ønsker å huske. Men sommeridyllen i Oslofjorden rommer også en mørk og fortiet historie. Tekst: Marco Demian Vitanza Foto: Siv Dolmen
Det er fint vær på Hovedøya utenfor Oslo. Gresset har grodd over sletten, folk soler seg, griller pølser, ser utover havet. Få vet at akkurat her satt over tusen såkalte «tyskertøser» innesperret rett etter okkupasjonen. Kvinnene måtte sitte i opptil seks måneder bak gitter og piggtråd. Først på Ljanskollen, og så, fra 1. oktober 1945, ble Statens interneringsleir for kvinner utvidet og flyttet til Hovedøya. Kollektivt overgrep. De fleste forbinder tyskerjentenes skjebne med hårklipping. Scenekunstnerne Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler har imidlertid tatt utgangspunkt i de mer systematiske og strukturelle overgrepene disse jentene ble utsatt for av norske myndigheter. Gjennom teaterinstallasjonenTyskerjenter, som har premiere 15. august, vil de diskutere historien om kvinnene på Hovedøya. – Vi er opptatt av hvordan historien speiler seg selv, det paradoksale i at et kollektivt overgrep kunne skje i statens navn rett etter den nazistiske okkupasjonen, sier Urwyler. – Intensjonen begrenser seg ikke til å avdekke historie, legger Bökelmann til. – Vi vil også sette spørsmålstegn ved hva historie egentlig er og vise umuligheten av å rekonstruere den presist. Forestillingen er ganske eksplisitt, den er basert på arkivmateriale, intervjuer og historiske objekter, men gir publikum rom for å finne egne fortolkninger på ulike nivåer. Nasjonal eiendom. Sveitsiske Séverine Urwyler og tyske Veronika Bökelmann gikk begge på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad da Veronika tilfeldigvis leste om straffeleiren på Hovedøya i en fotnote i en tysk historiebok. De ville vite mer, og har brukt to år på å fordype seg i historien om tyskerjentene. Nå forbereder de teaterinstallasjonen som skal oppføres på Lindøysundmagasinet på Hovedøya – et bygg som tidligere ble brukt til å arkivere dokumenter fra krigen. – Vi har fått mange reaksjoner på at vi, som unge, utenlandske kunstnere, diskuterer denne problematikken. Folk snakker ofte om «vår historie» som noe man har et nasjonalt eiendomsforhold til, sier de. Første kjærlighet. Etter krigen boblet folkesinnet mot kvinner som hadde hatt personlige forhold med tyske soldater. I offentlige dokumenter og i leserinnlegg kunne kvinnene bli beskrevet som «utskudd», og som preget av «arvelig betingede sjelelige defekter». Det het at de ikke hadde tenkt «... med hodet, men med kjønnet». – Vi er interessert i retorikken omkring tyskerjentene, og hvordan vokabularet har vært med på å skape et historisk fenomen, sier Bökelmann. Mellom 50 000 og 100 000 norske kvinner sto i forhold med tyske soldater under krigen. Kvinnene på Hovedøya er trolig ikke et representativt utvalg, fordi personer med større ressurser og støtte fra familien lettere unnslapp internering. Likevel rommer arkivmaterialet på Hovedøya informasjon om kvinner med svært ulik yrkesbakgrunn, noen tidlig i tenårene, andre helt opp i sekstiårsalderen. Og mens selve betegnelsen «tyskertøs» vitner om at man tenkte på disse kvinnene som løsslupne, med overfladiske forhold til sine tyske menn, var de norsk-tyske forholdene trolig av svært forskjellig karakter: forlovelse, den første kjærlighet, den siste kjærlighet, sporadiske møter, festflørt eller simpelthen vennskapsforhold. Kjønnssykdom. Politiet og Hjemmefronten klarte å spore opp kvinnene ved hjelp av tips fra befolkningen, og ved å bruke okkupasjonsmaktens lister over kvinner som var blitt tatt i razzia eller hadde vært tilknyttet Lebensborn. Mange ble også tatt da de var på ulovlig besøk i brakker hvor tyske soldater ble samlet etter krigen. Kvinnene hadde ikke brutt noen lov. Det ble isteden henvist til provisoriske helseanordninger som tillot internering av kvinner man antok hadde seksuelt overførbare sykdommer. Spredning av kjønnssykdommer var et reelt problem under andre verdenskrig, særlig gonoré og syfilis, og dette var det offisielle motivet for interneringen. Likevel hadde ikke mer enn en femtedel av kvinnene kjønnssykdommer da de ble internert på Hovedøya. En paragraf i den provisoriske anordningen av 12. juni 1945 mot kjønnssykdommer, tillot imidlertid internering hvis tidligere vandel ga «skjellig grunn til å frykte at de igjen vil komme til å utsette seg for smitte og deretter smitte andre». I tillegg utnyttet man en politianordning som ga politiet rett til å internere individer de mente måtte beskyttes fra gatejustis. – De aller fleste mente at tyskerjentene var landssvikere som skulle straffes. Dermed ble lovene misbrukt for å internere kvinnene. På en måte skjedde det i det skjulte. Interneringen ble i praksis en form for straff, til forveksling lik regulær fengsling, sier historiker Terje A. Pedersen, som har skrevet masteroppgave om tyskerjentene. Personlig eller nasjonalt? Menn som hadde hatt et forhold til tyske jenter i Norge under krigen, måtte ikke stå til rette for det, selv om mange av disse kvinnene også var en del av det nazistiske krigsmaskineriet – på den administrative siden. Heller ikke menn i den norske Tysklandsbrigaden som dro til Tyskland for å bistå den allierte okkupasjonsstyrken etter krigens slutt, ble særlig sterkt kritisert om de hadde vært sammen med tyske kvinner. Statistikk fra en spørreundersøkelse blant soldatene viste at om lag halvparten av mennene som tjenestegjorde i Tyskland hadde hatt seksuell omgang med tyske kvinner. Men menns seksualitet var et personlig anliggende. Kvinners seksualitet var et nasjonalt anliggende. Arkivert. Okkupasjonsmakten hadde vært nøye med å arkivere informasjon om norske jenter som hadde vært i kontakt med Lebensborn eller andre nazistiske institusjoner, spesielt informasjon angående rase og opphav. Etter krigen fortsatte norske myndigheter å innhente informasjon om tyskerjentene. For eksempel foretok sosiolog Augusta Rasmussen en «IQ-test» av 310 av de innsatte jentene. Hun konkluderte med at alle de testede, bortsett fra ni individer, var sinker eller åndssvake. Intelligenstester av denne typen blir sett skjevt på i dag, men tilfredsstilte den gang publikums behov for å kategorisere kvinnene som simple eller mindre intelligente. Spørreundersøkelser, avhør og akademisk forskning resulterte i metervis av arkivmateriale om de internerte kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon, om deres forhold til sine familier, hvilke skoler de hadde gått på og deres oppførsel på disse skolene, forhold til alkohol, sykdomshistorie, kjønnsdrift og hvilke tyske menn de hadde hatt seksuell omgang med, når og hvor. I dag er det meste av informasjonen lagret i Riksarkivet ved Sognsvann – statens hukommelse. Sjenerende reminisenser. Det var daværende sosialminister Sven Oftedal som satte en stopper for interneringen i mai 1946. Han mente det minnet for mye om den tyske konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i. Det hele ble raskt glemt. Men å glemme – det er noe annet enn ikke å huske. For på femti- og sekstitallet arbeidet Hovedøyas folkeparkutvalg på spreng for å gjøre øya om til et fornøyelig sted, «uten sjenerende reminisenser» om okkupasjonstiden og interneringsleiren hvor tyskerjentene hadde vært innesperret. Byantikvarens arkiv om Hovedøya røper en sterk, uttalt entusiasme for å fjerne ethvert spor av brakkene. Rive. Og så: La gresset gro. Det var også forslag om å bygge et permanent tivoli over den gamle interneringsleiren. Bare det botaniske mangfoldet på Hovedøya satte en stopper for denne planen. Historisk sted. Det finnes nesten ingen spor av tyskerjentene i litteratur, magasiner, aviser eller etermedier fra 1950-, 60- og 70-tallet. Straffeleiren på Hovedøya var det i hvert fall ikke debatt om. Først på 1980-tallet begynte noen historikere og journalister å diskutere tyskerjentene. Tidsskriftet Kontrast og NRK Radio gjorde hvert sitt intervju med Adolf Hals, som hadde vært diakonlege og nestleder på interneringsleiren på Hovedøya. Han beskrev kvinnenes forhold på leiren, med strenge rutiner, gitter og piggtråd, men bedyret likevel at forholdene var langt fra miserable. «De fikk den samme maten som de ansatte,» sa han i intervjuet med NRK Radio. – Jeg mener ikke nødvendigvis at folk skal gå rundt på Hovedøya med tårer og sørgebånd, men det er overraskende få som overhodet vet hva som skjedde der ute. Er det egentlig en motsetning mellom å grille pølser, leke, bade, sole seg og å kjenne historien til gressletten man ligger på? spør Veronika Bökelmann. Publisert 11. juli 2008 |
No comments:
Post a Comment