I N T O P I A - TRANSEUROPA FESTIVAL HILDESHEIM

FACHADAS EN CRISIS - REVIEW IN EL CLARIN (DEC 20TH 2011)

Precariedad e incertidumbre, las marcas estéticas que dejó la crisis

A través de "Fachadas en crisis", dos artistas alemanas retratan diez experiencias reales de la Argentina empobrecida que conocieron. La videoinstalación forma parte de unas jornadas a 10 años del estallido de la crisis de 2001.

POR M.S. Dansey

Fachadas en crisis

Sobrevivimos al 2001, la crisis es cosa del pasado, pero si nos miramos al espejo vemos que el pasado dejó sus marcas en la cara. Lo mismo sucede en la ciudad, las casas y los comercios están cubiertos de rejas, las conversaciones, atravesadas por los fierros. Estas cicatrices –usa esa palabra– es lo que vio la alemana Veronika Bökelmann cuando llegó a Buenos Aires de la mano de un ex novio en 2007. La experiencia también la marcó a ella que se fue y volvió en 2009 con su amiga Anett Vietzke, para hacer Fachadas en Crisis, la video-instalación que ahora presentan en Club Cultural Matienzo.

La investigación fue siguiendo estas huellas arquitectónicas pero finalmente hizo foco en los habitantes de la ciudad, diez estereotipos sociales tan reales como uno mismo. Estas dos instancias aparecen en la obra. En la primera sala se proyectan imágenes tomadas –tras las rejas– desde el interior de un kiosco. En la segunda sala, en penumbras, media docena de televisores están dispuestos sobre cajas, mesas, sillas, y en el piso sobre cartones, mostrando los rostros silenciosos de los entrevistados, mientras su testimonio se escucha por auriculares.

La instalación no es visualmente atractiva, en todo caso juega con la estética de la pobreza, y así es eficaz con poco. Si en la primera habitación un baño de inmersión en VHS nos permite experimentar el encierro, y vemos pasar el encendedor y los puchos, el billete de dos pesos y la vida misma a través de los barrotes; en la segunda, tenemos la libertad de articular el relato colectivo, eligiendo entre los diez personajes.

La nena de ocho años esta acurrucada sobre el pecho de su mamá, dice que le gusta ir al shopping. La plaza no la divierte tanto. La empleada doméstica también siente miedo. Durante años su familia ocupó una casa abandonada. Dice que la comida no es el problema, comés menos. El problema es la calle, los robos, la droga. Las cosas ya no son como antes, cuando salía a tomar fresco a la vereda. El mismo argumento, con otras palabras, lo repite el desarrollador inmobiliario que promueve –vende– un barrio privado. Habla de concepto y de filosofía de vida. Reconoce que lo ideal sería que esto –el country– no existiera, pero bueno, hay una realidad y hay que encontrar soluciones. El trabajo sucio, que le dicen. Pero entonces, ¿qué decir del hombre que vive en la calle y se define detallista? A él le gusta tener sus cosas arregladitas, no para los demás, para sí mismo, aclara.

El caso argentino es una metáfora de la crisis del capitalismo –opina Anett– una referencia para afrontar la crisis europea. Igual, está claro, Argentina no es Alemania. “Acá las rejas no impiden el contacto”. Al terminar la entrevista, la kiosquera la besa a través de los barrotes. “Hasta el taxista habla de sus sentimientos como si me conociera”. Para ellas eso algo lindo y valioso.

“Los europeos tienen miedo a improvisar”, dice Veronika sobre el final. Fachadas… las hizo reflexionar sobre la producción de manera no-institucional. “La estructura económica que financia la obra también la condiciona”. Será por eso que le agradecen tanto a Paula Baró, dramaturga y productora argentina, que además de ayudarlas en la realización las conectó con el Club Matienzo, un espacio independiente fundado por un grupo de amigos a fines de 2008.

El club funciona en una casona de tres pisos construida en 1922. Abajo, unas 20 personas toman cerveza, esperan. Arriba en la terraza, otras 20 personas ultiman detalles para el estreno de un ciclo de teatro experimental sobre diciembre de 2001. Y a propósito, parece que reina el caos. Todos hacen todo, todo cruzado: pasan cinta, suben tachos, tiran cables, prueban micrófono. ¿Hay camarín? –pregunta un actor– y como nadie responde ahí nomás se baja los lienzos. Falta una banqueta –grita un asistente–, ¿se la robamos a la instalación por un rato?, es la pregunta retórica que implica la respuesta. Por momentos cunde el pánico. Llega una rubia vestida de secretaria, deja la cartera sobre una silla y pregunta al aire “¿ayudo en algo?” Y podría terminar ahí. En la buena voluntad. Pero no. La función larga con un poco de retraso y deja a los 40 clavados en la silleta hasta después de la medianoche, cuando estallan los aplausos.

FACADES OF CRISIS (G/NO/ARG, 2010): Arglosigkeit ist in diesem Gebäude erlaubt, 24. Stuttgarter Filmwinter 2011

(IM) POTENICA in NEUES DEUTSCHLAND, April 27th 2010

Von Lucía Tirado 27.04.2010 / Berlin / Brandenburg

Land der Gitterstäbe

»(IM)POTENCIA« holt die Argentinische Wirtschaftskrise auf die Bühne

Also das war anders. Das lässt sich kaum vergleichen, wird man von Wirtschaftsexperten hören. Auch die jetzige Situation in Griechenland trifft's nicht. Die große Wirtschaftskrise in Argentinien zwischen 1998 und 2002 hatte ihre Spezifik. Für die Mehrheit der Bevölkerung allerdings kann es ziemlich wurscht sein, ob sie wegen dieser oder jener ökonomischen Spezifik ihr Geld verliert. In Argentinien traf es zum Millenniumswechsel die Mittelschicht und die kleinen Leute, die ihre Ersparnisse nicht in Dollar angelegt und nicht ins Ausland transferiert hatten.

Mit Macht und Ohnmacht bei der Argentinien-Krise befasst sich die Produktion »(IM)POTENCIA« des Künstlerkollektivs Volumen Express and friends in den Sophiensaelen. Konzipiert und umgesetzt wurde das von Veronika Susanne Bökelmann und Anett Vietzke gemeinsam mit den argentinischen Tänzerinnen Juliana Piquero und Tamara Saphir und acht Filmern.

Dazu findet sich jeweils ein Mensch im Publikum, der diese Krise erlebt hat. Die Künstlerinnen konzentrieren sich auf das Jahr 2001, in dem die Krise auf dem Höhenpunkt war und schufen dafür nach eigenen Worten eine Mischung von Installation, Theater und visueller Kunst. Die auch vom Haupstadtkulturfonds geförderte Inszenierung trägt den Charakter einer szenischen Dokumentation. Auch wenn keine Weinerlichkeit im Spiel ist, kann einem das kalte Grausen kommen.

Das Publikum kommt für 75 Minuten hinter Gitter. Es sitzt in einem »Corralito«, was einem großen Hühnerkäfig gleichkommt. Dieses Wort wurde in Argentinien zum Begriff für alles, was man vor der Bevölkerung schützen will. Für die hohen Gitter beispielsweise vor Banken und Staatsgebäuden. »(IM)POTENCIA« stützt sich auf Interviews. So sieht man in Filmaufnahmen nicht nur den Hubschrauber des sich seinerzeit absetzenden Regierungschefs oder Plünderungen von Geschäften, sondern auch die Eltern der beiden Argentinierinnen und Bewohner von Buenos Aires, während deren Worte vorgetragen werden. Es geht um die Erfahrungen und Empfindungen des Einzelnen, der solch ein gesellschaftliches Drama erlebte, der vor dem Automaten stand, aus dem plötzlich kein Geld mehr kam und der hinnehmen musste, dass der Staat, der ihn beschützen sollte, ihn abkassiert. Es geht um die Zerbrechlichkeit persönlicher Lebenspläne.

Die Erkenntnisse der Befragten ähneln sich. Bis heute ist das Leben kaum bezahlbar, sagen sie. Nach solch einer Zeit wisse man, dass die Politiker wirklich so korrupt sind, wie man meint. Und dass das Leben wirklich trotzdem weitergeht. Da geht es um Menschen, die lange Zeit aus Angst ihr Haus nicht mehr verlassen konnten und um einen Schmied, der wahrscheinlich bis ans Ende seiner Tage Gitter produzieren wird. Bis in die fünfte Etage müsse man seine Fenster vergittern, heißt es. Diebe seien heute Spidermans.

Es geht um einen Psychologen, der Zettel verteilte und verzweifelten Menschen seine Hilfe für umgerechnet 12 Euro die Stunde anbot. Geld allein ist nicht das Glück, verkündete er. Es stellte sich heraus, dass jener Señor Grimoldi selbst so gut wie nichts an die Krise verlor, weil er sein Kapital in Uruguay deponiert hatte. Zynisch werden die Qualitäten eines großen Pappkartons vorgeführt, in dem man gut leben könnte. Auch springen die beiden Tänzerinnen am Ende gegen den Käfig an, um damit Protest und Wut Ausdruck zu verleihen.

Aber die Rede ist auch von Solidarität der von der Krise geschüttelten Menschen untereinander, von der Hilfe durch Tauschen von Dingen, und vom Geschick, an bisher dafür nie gedachten Orten plötzlich Gemüse anbauen zu können. Man lässt viele Federn, aber wird mit irgendwie damit fertig.

Es ist nicht das erste Mal, dass Ereignisse der Argentinischen Krise künstlerisch verarbeitet werden. Mit »(IM)POTENCIA« geschieht das sachlich und mit emotionaler Stärke. Und nach der Melodie eines alten Tangos kommt einem am Ende in den Sinn: Schaut doch nicht immer nach den Schulden and'rer hin. Was ist so fremd an Argentinien?

27.-30.4., 19.30 Uhr, am 28.4. Gespräch, Sophiensaele, Sophienstr. 18, Mitte, Tel.: 283 52 66, Infos unter www.sopiensaele.com

(IM)POTENCIA IN NORSK SHAKESPEARE OG TEATER TIDSKRIFT NR. 2- 2010

(MARSTRAND FESTIVAL)

Tyskerjenter in Norsk shakespeare og teater tidsskrift 02/09

In the issue 02/09 of the theatre magazin norsk shakespeare og teatertidsskrift you find a review about Tyskerjenter written by Therese Bjørneboe.Please check it out!

Tyskerjenter in NRK Kultur

Straffeleir i Oslo

Kvinnene bak kunstprosjektet. Fra venstre: Veronika Bökelmann, Séverine Urwyler og skuespiller Elisabeth Aars. På gressletten bak dem lå interneringsleiren.Foto: Lena-Christin Kalle/NRK

Idylliske Hovedøya i Oslofjorden har en mørk fortid som straffeleir for såkalte tyskertøser.
En kunstinstallasjon skal nå gjenskape den dystre fortiden. Fem brakker utgjorde straffeleiren, og i disse brakkene satt kvinner som hadde vært involvert med tyskere eller som man mistenkte for å ha et forhold til fienden. Her satt vel 1100 kvinner mot sin vilje, forteller tyske Veronika Bökelmann og sveitsiske Séverine Urwyler, initiativtakere til kunstprosjektet.

Sterk atmosfære.
Ved hjelp av ulike rekvisitter og lydbilder skal det skapes en så sterk atmosfære at installasjonen taler for seg selv. I installasjonen vil man finne originalt arkivmateriale, intervjuer og historiske objekter sammen med skuespillere som leser opp tekster for publikum. - Det var et helt bevisst valg å velge en teaterinstallasjon for å fortelle historien. Vi har prøvd å se for oss virkeligheten til tyskerjentene på Hovedøya. Det er umulig å rekonstruere historien presist. Men vi skal forsøke å skape en atmosfære som drar publikum inn i den dystre historien, forteller Bökelmann.

Brakkene er forlengst revet,
men det finnes fortsatt noen spor etter grunnmuren til interneringsleiren.
Lena-Christin Kalle

Kvinner fra lavere klasser.
Ikke alle som hadde vært involvert med fienden havnet på Hovedøya. Kvinner som var dårlig stilt var overrepresentert, forteller historiker Terje Andreas Pedersen. - De som havnet på Hovedøyen var stort sett kvinner med lite utdanning. Det var kvinner fra den lavere middelklasse og arbeiderklassen, sier Pedersen.

Fant historien i en fotnote.
Da Veronika og Séverine studerte på Akademi for scenekunst i Fredrikstad kom de over en fotnote i en tysk historiebok som omtalte straffeleiren på Hovedøya. - Etter at vi hadde diskutert temaet om statens overgrep mot disse kvinnene og straffeleiren på Hovedøya, fant vi ut at dette var et hittil ukjent og mørkt kapittel i norsk historie. Vi bestemte oss derfor for å dokumentere historien og disse overgrepene ved hjelp av en kunstinstallasjon, forteller Urwyler. Kunstnerne har nå fordypet seg i temaet i to år. Og 15. august står kunstinstallasjonen klar i Lindøymagasinet på Hovedøya.

Tyskerjenter in Dagsavisen 18.08.08

Etterkrigshistorie mellom pupper og lårFørtitallets interneringsleir på Hovedøya er blitt til en teaterinstallasjon som tilbyr et fragmentert tilbakeblikk på et skammelig kapittel i norsk historie.

(ANETTE THERESE PETTERSEN 18. august 2008, oppdatert 17. august 2008 17:51 TEATER)

«Tyskerjenter»Volumenexpress I samarbeid med: Elisabeth Hagli Aars
Med: Elisabeth Hagli Aars, Zoé Alibert, Fernanda Branco, Anders Høgli, Christina Nikolaisen, Anne Synnøve Skogstad, Anne Storberget, Demian Marco Vitanza

Premiere Hovedøya, 15. august/ Vi stemples inn, ønskes hjertelig velkommen og jernporten smeller igjen bak oss. «Tyskerjenter» preges av en obskur blanding av nostalgi, skremselspropaganda og jovialt samvær. Programmet er utformet som et innbydelseskort til et ball i anledning «avviklingen av Statens Interneringsleir for Kvinner på hovedøya i april 1946». Vår vert deler ut suppe og forteller om stedets historie. På jakkeslaget hans står initialene AH – Anders Høgli som han heter. Eller Adolf Hals, som han i henhold til invitasjonen heter.

Høgli er for Oslopublikummet muligens bedre kjent som medlem av scenekunstkompaniet Akt 5/Fantastic Four som sist gjestet Torshovteatret med del tre av forestillingsserien «Bestialitetens Historie». Teaterinstallasjonen «Tyskerjenter» er det derimot Volumenexpress, bestående av Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler, som står bak. I likhet med Akt 5 er også Bökelmann og Urwyler utdannet fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Volumenexpress arbeider i grensefeltet mellom teater og installasjon, og i «Tyskerjenter» har de skapt en teaterinstallasjon basert på historiske dokumenter.

Brudd i idyllen Hovedøya er for de fleste oslobeboere mest kjent som et sted man valfarter til for å bade, drikke øl og grille på late sommerdager. Båtturen ut dit tar kun fem minutter, og øya er frodig og idyllisk. Men ute på gressplenene indikerer hvite malingsstreker hvor interneringsbrakkene har ligget drøye 60 år tidligere. Her ble over tusen jenter, såkalte «tyskertøser», internert rett etter andre verdenskrig. Jentenes sexliv ble et statlig anliggende, og denne kroppslige, og tidvis svært vulgære, tilnærmingen er tydelig i installasjonen.

Refleksjonsrom«Tyskerjenter» fungerer delvis som en påminnelse om et skammelig kapittel i norsk historie, samtidig som den åpner opp refleksjonsrom for tilskueren. Installasjonen består av en brakke fylt med poster, hvor tilskuerne kan bevege seg fritt i rommet og selv velge hvor lang tid vedkommende ønsker å bruke på hver post. Postene består av fragmenterte innsyn i dokumenter og historier fra interneringstiden. Akkurat som vi bare kan få tilgang til fragmenter av historiene og skjebnene, er det bare fragmenter av kvinnenes kropper vi ser. En pupp her, et par ben der og en munn som hvisker fraser fra et skjema et annet sted.

Volumenexpress sin installasjon veksler mellom det poetiske, morsomme og det gravalvorlige og skammelige. Og tidvis fungerer dette svært godt. På premieren var vi dessverre såpass mange til stede at man måtte stå i kø for å få tilgang til postene, og etter hvert opplevdes det mer som et maraton hvor man stresset seg til en post så snart den ble ledig. Heldigvis har ikke installasjonen bare den umiddelbare reaksjonen og opplevelsen som formål. Det er nok snarere refleksjonene som oppstår på sikt som er «Tyskerjenter»s største potensial.

http://www.dagsavisen.no/kultur/article364263.ece

Tyskerjenter in Morgenblad 11. juli 2008

Idyllisert fortid Hovedøyas klosterruiner tilhører en fortid vi ønsker å huske. Men sommeridyllen i Oslofjorden rommer også en mørk og fortiet historie. Tekst: Marco Demian Vitanza Foto: Siv Dolmen Jevnet med jorden: Sporene i gresset viser hvor interneringsleiren for tyskerjenter lå før den ble revet. Det er fint vær på Hovedøya utenfor Oslo. Gresset har grodd over sletten, folk soler seg, griller pølser, ser utover havet. Få vet at akkurat her satt over tusen såkalte «tyskertøser» innesperret rett etter okkupasjonen. Kvinnene måtte sitte i opptil seks måneder bak gitter og piggtråd. Først på Ljanskollen, og så, fra 1. oktober 1945, ble Statens interneringsleir for kvinner utvidet og flyttet til Hovedøya. Kollektivt overgrep. De fleste forbinder tyskerjentenes skjebne med hårklipping. Scenekunstnerne Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler har imidlertid tatt utgangspunkt i de mer systematiske og strukturelle overgrepene disse jentene ble utsatt for av norske myndigheter. Gjennom teaterinstallasjonenTyskerjenter, som har premiere 15. august, vil de diskutere historien om kvinnene på Hovedøya. – Vi er opptatt av hvordan historien speiler seg selv, det paradoksale i at et kollektivt overgrep kunne skje i statens navn rett etter den nazistiske okkupasjonen, sier Urwyler. – Intensjonen begrenser seg ikke til å avdekke historie, legger Bökelmann til. – Vi vil også sette spørsmålstegn ved hva historie egentlig er og vise umuligheten av å rekonstruere den presist. Forestillingen er ganske eksplisitt, den er basert på arkivmateriale, intervjuer og historiske objekter, men gir publikum rom for å finne egne fortolkninger på ulike nivåer. Nasjonal eiendom. Sveitsiske Séverine Urwyler og tyske Veronika Bökelmann gikk begge på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad da Veronika tilfeldigvis leste om straffeleiren på Hovedøya i en fotnote i en tysk historiebok. De ville vite mer, og har brukt to år på å fordype seg i historien om tyskerjentene. Nå forbereder de teaterinstallasjonen som skal oppføres på Lindøysundmagasinet på Hovedøya – et bygg som tidligere ble brukt til å arkivere dokumenter fra krigen. – Vi har fått mange reaksjoner på at vi, som unge, utenlandske kunstnere, diskuterer denne problematikken. Folk snakker ofte om «vår historie» som noe man har et nasjonalt eiendomsforhold til, sier de. Første kjærlighet. Etter krigen boblet folkesinnet mot kvinner som hadde hatt personlige forhold med tyske soldater. I offentlige dokumenter og i leserinnlegg kunne kvinnene bli beskrevet som «utskudd», og som preget av «arvelig betingede sjelelige defekter». Det het at de ikke hadde tenkt «... med hodet, men med kjønnet». – Vi er interessert i retorikken omkring tyskerjentene, og hvordan vokabularet har vært med på å skape et historisk fenomen, sier Bökelmann. Mellom 50 000 og 100 000 norske kvinner sto i forhold med tyske soldater under krigen. Kvinnene på Hovedøya er trolig ikke et representativt utvalg, fordi personer med større ressurser og støtte fra familien lettere unnslapp internering. Likevel rommer arkivmaterialet på Hovedøya informasjon om kvinner med svært ulik yrkesbakgrunn, noen tidlig i tenårene, andre helt opp i sekstiårsalderen. Og mens selve betegnelsen «tyskertøs» vitner om at man tenkte på disse kvinnene som løsslupne, med overfladiske forhold til sine tyske menn, var de norsk-tyske forholdene trolig av svært forskjellig karakter: forlovelse, den første kjærlighet, den siste kjærlighet, sporadiske møter, festflørt eller simpelthen vennskapsforhold. Kjønnssykdom. Politiet og Hjemmefronten klarte å spore opp kvinnene ved hjelp av tips fra befolkningen, og ved å bruke okkupasjonsmaktens lister over kvinner som var blitt tatt i razzia eller hadde vært tilknyttet Lebensborn. Mange ble også tatt da de var på ulovlig besøk i brakker hvor tyske soldater ble samlet etter krigen. Kvinnene hadde ikke brutt noen lov. Det ble isteden henvist til provisoriske helseanordninger som tillot internering av kvinner man antok hadde seksuelt overførbare sykdommer. Spredning av kjønnssykdommer var et reelt problem under andre verdenskrig, særlig gonoré og syfilis, og dette var det offisielle motivet for interneringen. Likevel hadde ikke mer enn en femtedel av kvinnene kjønnssykdommer da de ble internert på Hovedøya. En paragraf i den provisoriske anordningen av 12. juni 1945 mot kjønnssykdommer, tillot imidlertid internering hvis tidligere vandel ga «skjellig grunn til å frykte at de igjen vil komme til å utsette seg for smitte og deretter smitte andre». I tillegg utnyttet man en politianordning som ga politiet rett til å internere individer de mente måtte beskyttes fra gatejustis. – De aller fleste mente at tyskerjentene var landssvikere som skulle straffes. Dermed ble lovene misbrukt for å internere kvinnene. På en måte skjedde det i det skjulte. Interneringen ble i praksis en form for straff, til forveksling lik regulær fengsling, sier historiker Terje A. Pedersen, som har skrevet masteroppgave om tyskerjentene. Personlig eller nasjonalt? Menn som hadde hatt et forhold til tyske jenter i Norge under krigen, måtte ikke stå til rette for det, selv om mange av disse kvinnene også var en del av det nazistiske krigsmaskineriet – på den administrative siden. Heller ikke menn i den norske Tysklandsbrigaden som dro til Tyskland for å bistå den allierte okkupasjonsstyrken etter krigens slutt, ble særlig sterkt kritisert om de hadde vært sammen med tyske kvinner. Statistikk fra en spørreundersøkelse blant soldatene viste at om lag halvparten av mennene som tjenestegjorde i Tyskland hadde hatt seksuell omgang med tyske kvinner. Men menns seksualitet var et personlig anliggende. Kvinners seksualitet var et nasjonalt anliggende. Arkivert. Okkupasjonsmakten hadde vært nøye med å arkivere informasjon om norske jenter som hadde vært i kontakt med Lebensborn eller andre nazistiske institusjoner, spesielt informasjon angående rase og opphav. Etter krigen fortsatte norske myndigheter å innhente informasjon om tyskerjentene. For eksempel foretok sosiolog Augusta Rasmussen en «IQ-test» av 310 av de innsatte jentene. Hun konkluderte med at alle de testede, bortsett fra ni individer, var sinker eller åndssvake. Intelligenstester av denne typen blir sett skjevt på i dag, men tilfredsstilte den gang publikums behov for å kategorisere kvinnene som simple eller mindre intelligente. Spørreundersøkelser, avhør og akademisk forskning resulterte i metervis av arkivmateriale om de internerte kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon, om deres forhold til sine familier, hvilke skoler de hadde gått på og deres oppførsel på disse skolene, forhold til alkohol, sykdomshistorie, kjønnsdrift og hvilke tyske menn de hadde hatt seksuell omgang med, når og hvor. I dag er det meste av informasjonen lagret i Riksarkivet ved Sognsvann – statens hukommelse. Sjenerende reminisenser. Det var daværende sosialminister Sven Oftedal som satte en stopper for interneringen i mai 1946. Han mente det minnet for mye om den tyske konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i. Det hele ble raskt glemt. Men å glemme – det er noe annet enn ikke å huske. For på femti- og sekstitallet arbeidet Hovedøyas folkeparkutvalg på spreng for å gjøre øya om til et fornøyelig sted, «uten sjenerende reminisenser» om okkupasjonstiden og interneringsleiren hvor tyskerjentene hadde vært innesperret. Byantikvarens arkiv om Hovedøya røper en sterk, uttalt entusiasme for å fjerne ethvert spor av brakkene. Rive. Og så: La gresset gro. Det var også forslag om å bygge et permanent tivoli over den gamle interneringsleiren. Bare det botaniske mangfoldet på Hovedøya satte en stopper for denne planen. Historisk sted. Det finnes nesten ingen spor av tyskerjentene i litteratur, magasiner, aviser eller etermedier fra 1950-, 60- og 70-tallet. Straffeleiren på Hovedøya var det i hvert fall ikke debatt om. Først på 1980-tallet begynte noen historikere og journalister å diskutere tyskerjentene. Tidsskriftet Kontrast og NRK Radio gjorde hvert sitt intervju med Adolf Hals, som hadde vært diakonlege og nestleder på interneringsleiren på Hovedøya. Han beskrev kvinnenes forhold på leiren, med strenge rutiner, gitter og piggtråd, men bedyret likevel at forholdene var langt fra miserable. «De fikk den samme maten som de ansatte,» sa han i intervjuet med NRK Radio. På gressletten utenfor Lindøysundmagasinet skal Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler tegne opp grunnflaten til brakkene som ble revet. De to scenekunstnerne spør seg selv hva som er en adekvat måte å forholde seg til et historisk sted på. – Jeg mener ikke nødvendigvis at folk skal gå rundt på Hovedøya med tårer og sørgebånd, men det er overraskende få som overhodet vet hva som skjedde der ute. Er det egentlig en motsetning mellom å grille pølser, leke, bade, sole seg og å kjenne historien til gressletten man ligger på? spør Veronika Bökelmann. Publisert 11. juli 2008

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080711/OKULTUR/524024592&template=printart

Tyskerjenter in Kunstkritikk.no

Under et skiftende skydekke

Tyskerjenter. Teaterinstallasjon realisert av Volumen Express ((Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler). Lindøysundmagasinet, Hovedøya, Oslo, 15.-17. og 21.-24. August.

av Kristian Skylstad

Tyskerjenter gir oss et innblikk i en sår del av norsk historie på en måte som lar oss kjenne den på kroppen. Vår anmelder, som selv kaller seg en tyskerunge, forteller om sin opplevelse.

---

Edru og alene på atelieret vekkes jeg midt på natten av en drøm der jeg er fanget i en kunstinstallasjon med projeksjoner av skyggene til klukkende høner. Forsinkelsen i lydbildet er voldsom, enerverende. Hønene framstår som monstre, uskyldige som de er. Jeg skulle egentlig ut på byen, men sovnet, og ligger istedet her og reflekterer over det hjernen min skaper når jeg ikke har kontroll over den. Jeg lurer på hvor jeg befinner meg og hvorfor jeg er her, men det er umulig å samle trådene som bragte meg til dette stedet, denne tilstanden.

Når jeg ikke ligger på en madrass på gulvet på atelieret og leser Rimbaud, eller lytter til Bob Dylan (med lukkede øyne) etter å ha røyket meg en feit en, da prøver jeg å forholde meg til hvor fascinerende alle aspekter ved livet er. Hvite mennesker lytter til musikk, mens sorte hører den.

Jeg setter meg på båten til Hovedøya. Det er lav sol, bølgene skvulper, måkene skriker i det fjerne, men en motorbåt med overdrevent kraftig motor ødelegger det idylliske bildet. Jeg blir oppmerksom på at jeg er rimelig langt unna virkeligheten. Det plager meg ikke stort, og selv om jeg ikke gleder meg til å ta turen inn, vet jeg at det er en virkelighet der jeg ikke har tilgang til selv, selv om den er aldri så nøysomt presentert og rekonstruert av arrangører med gode intensjoner og detaljblikk. I det jeg ankommer må jeg vente, noe som sammenfaller med at min mp3-spiller, en Creative Zen, har gått tom for batteri. Et dobbelt faktum, en liten katastrofe, siden ventingen og stillheten tvinger meg til å tenke selv. Noe jeg ikke er spesielt glad i for tiden. Jeg setter meg ned i strandkanten og tegner en svastika i sanden.

En guide av den ivrige typen forteller meg at jeg må vente en halvtime til for å komme inn i selve bygget. En svær murkonstruksjon midt i den østlandske idyllen. Det at en tysk, kvinnelig, regissør har stått bak dette, Veronika Bökelmann, gjør meg nysgjerrig. Da slipper vi, tenker jeg, det nasjonalistiske preget de fleste oppsetninger har i dette landet. Den joviale sjargongen, det overtydelige og ufrivilllig pompøse. Den svake eimen av kollektiv selvgodhet. Tyskerjenter forholder seg til kvinner som forelsket seg, og de som fikk barn med tyske soldater under 2. Verdenskrig. Ikke akkurat overveldende representert i den norske grunnskolen. Ventingen får meg til å føle meg mer som en ungdomsskoleelev på klassetur til Folkemuseet enn en kunstkritiker. Jeg er rastløs og skeptisk.

Det tabuet jeg skal forholde meg til i denne sammenhengen er noe jeg føler på kroppen selv. Så det er med en voksende legemlig spenning jeg sitter på stranden og venter på at det er min tur til å slippe inn der alt skjer. Som en reise inn i mine egne forfedres historie som jeg fremdeles må ta konsekvenser av. Det er ganske langt unna den hvite kuben vi befinner oss her, og problematikken er langt unna den verden jeg står i ellers, som i mine øyne minner mer og mer om en gigantisk lekeplass.

Den joviale og informasjonhungrige stemningen på utsiden av bygget skaper en litt unødvendig distanse til materialet, selv om det tvinger meg til å styre unna en fullstendig hodeløs inntreden. Når jeg endelig slipper inn blir jeg møtt av en nesten gjennomskinnelig lysboks. Man kan høre stemmer der inne, men man kan ikke identifisere hvem som samtaler. Jeg regner med at det er et båndopptak, men det begynner virkelig å fascinere meg når jeg forstår hva som foregår der inne: Hva slags mennesker som er involvert, forandrer seg kontinuerlig. Det veksles mellom tysk og norsk, noe som er en ganske så ukomfortabel kombinasjon akkurat nå. Det er noe truende ved det. En kvinnestemme og en herrestemme.

Jeg beveger meg videre. Noen avisoppslag forteller meg at kun 10 av 314 «tyskertøser» ble regnet som middels intelligente av de som evaluerte slikt i etterkrigstiden. Hva som har gjort dem så dumme vites ikke, men jeg lurer på om det er en slags nedjustering av de involverte, de 1000 kvinnene som ble plassert på øya i perioden etter 2. verdenskrig. En måte å skille dem ut på , distansere dem fra oss, og dermed vise at akkurat din datter aldri kunne forelsket seg i en simpel tysker. Etter å ha kommet meg forbi den mørke gangen inn til hovedrommet leser jeg et ganske ordinært brev fra en tysk ung mann ved navn Rudolf, som skriver til sin mor om hvor vakre de norske jentene er. Hvor svake og hengslete de norske mennene framstår som. Ikke så mye konkurranse med andre ord. Jeg aner en hevnaksjon basert på misunnelse, og får det bekreftet i det jeg nærmer meg den andre siden av den lysende boksen, og ser reelle ansikter til unge, vakre kvinner. Uten snev av manglende sjelsevner.

Ett eller annet sted begrenser mitt engasjement seg, noe som er rart i og med at jeg var en ivrig Bjørneboeleser i yngre år, og Under en hårdere himmel var en inngang til en annen virkelighet enn den majoriteten oftest tegner opp. Men i det jeg er i ferd med å gi opp, kaste inn håndkledet, og skrive en ignorant slakt om sløsing av tid og at jeg kunne funnet ut av dette selv ved å bruke google og wikipedia, da ser jeg det.

Utifra en av de brune boksene i rommet henger det et perfekt formet bryst, noe som naturlig nok tiltrekker seg min oppmerksomhet. Og i og med at tabubrudd er litt av poenget her, klarer jeg uten spesielle anstrengelser å bøye meg ned under brystet for å lytte til stemmen fra mikrofonen. Den leser opp statistikk knyttet til kjønnssykdommer blant de omplasserte, kvinnelige, fangene. Ubehaget blir enormt i møtet med en ekte kropp på denne måten: identitetsløs og gjemt. Hun er statistikk, men også en kropp, og grepet som er gjort her understreker veldig mange aspekter ved akkurat dette problemet. Kvinnen som objekt for tyske soldater. Kvinnen som objekt for forskere, inspirert av fienden til å lage en Mengele-light konstruksjon.

Brystet åpner opp et rom for meg til å virkelig gå inn i materialet på et menneskelig plan. Ikke sosiologisk. Utstillingen handler uansett ikke om studier, men mer om fysiske manifestasjoner av en uutholdelig situasjon, som forteller oss ettertrykkelig hvem vi egentlig er. Jeg beveger meg videre til en annen boks, der to kvinneben tyter ut ifra en lignende konstruksjon. I det jeg lener meg mot mikrofonen mellom kvinnebena, skvetter hun til.

Det er skremmende, for jeg anså henne faktisk som en ting der hun satt, og nå viser hun seg ikke bare som levende, men også truende. Disse to møtene tvinger meg opp for å finne ut av hvor lydene kommer fra. Jeg trekkes opp mot andre etasje. Udefinerte lyder trekker meg dit. Den siste uka har jeg ligget og lyttet til Dylan på repeat. Spesielt sangen om Hurricane har beveget meg, offeret og energien som skulle til for å redde et menneskes omdømme, som har så totalt annet utgangspunkt enn en selv. En annen historie. Jeg trasker opp stigen og tar inn lydbildet fra loftetasjen, mens jeg observerer engstelige dødelige som kikker urolig opp mot der jeg sitter. Jeg begynner å innse at det samme blir gjort her, i det lyden glir igjennom kroppen min.

Og det som er verst er at jeg vet at personen som har lagd denne installasjonen er på min side. Min families side. Det blir helt klart for meg at min familiebakgrunn ikke bare påvirker meg akkurat nå, men at den definerer meg fremdeles, flere generasjoner senere. For det blir fremkalt en frykt her, eller en snikende skam, på vegne av et annet menneske.

En kvinne snubler i trappen på vei ned og forstuer ankelen . Jeg setter meg ned ved den tredje boksen og stirrer inn i to sorte øyne, de kunne vært mine egne, men de er ikke tomme, de er søkende og konfronterende. Jeg prøver å holde blikket hennes, men mislykkes etter å ha satt på meg et tilgjengelig headset som spiller av tørre referater fra avhør med kvinnene. Man må rømme fra boks til boks, for om man velger å virkelig forholde seg til en, må man forholde seg til alle. Samtlige kvinnelige kroppsdeler, utenom et, er representert.

Et betydelig antall bokser finnes altså her inne, og jeg tviler på at det er tilfeldig. Så må jeg forholde meg til magen, den pulserer bak overflaten på boksen, der inne. Lydbildet denne gangen er et brev som forteller en veldig personlig historie om en ung kvinne som har blitt uønsket gravid med en tysk soldat. Hun forteller om hvordan han ikke vil vedkjenne seg barnet, hvordan hun blir utstøtt av familien, at hun ikke har ligget med andre. Hun har ingenting, men da de stjal alt fra henne valgte de også å stjele det man vinner når man mister alt, friheten. Beretningen er så presis og troverdig i all sin nøkternhet, at jeg nesten klarer å forestille meg hvordan det er å bli konfrontert med så mye hat.

Munnen bak neste boks, nå i en nesten polemisk sjargong med Ståle Stenslie. Han flørter, mens hun holder seg til saken.

Den eneste av kroppsdelen som har en stemme man kan se, fysisk, forteller historien fra overgripernes side, seierherrene. Hun holder seg til tematikken, hvorfor de skal lære den riktige vei. Hvorfor de skal minnes det de aldri vet. Rett og slett hvorfor de skal skamme seg, angre og krype til korset etter en periode i eksil. Tilbake til samfunnet som lavkaste.

Jeg trenger en pause, og trekkes mot et rom der en projeksjon av en aldrende, tysk mann synger den norske nasjonalsangen. Installasjonen er omringet av naivistisk inspirerte tegninger av norsk natur, noe som tilfører mannen en menneskelighet vi trenger å se fra «den andre» siden. En blond hårlokk ligger i skuffen, ved hans side, sammen med en noen fotografier av henne. Som Wehrmacht-soldat hadde han ikke noe valg. Det er i grunnen absurd, tenker jeg, at han skal stilles til ansvar for noe han blir tvunget til av et individ som beviselig så på alle mennesker som maur. Det er enda verre at man skal bli straffet for å bli forelsket i feil menneske. Den sorgkvalte stemmen, det flakkende blikket. Renheten i det å ha brukt 60 år av et liv på å angre. Man kan velge å gi faen eller sette seg inn idet. Jeg hviler i ingenmannsland.

I det jeg stiger ut det blå kveldslyset, lurer jeg på hva jeg nettopp har sett og hvorfor det påvirker meg i så stor grad. Det er sant, det er vondt. Det vekker minner jeg ikke engang har, og selv om jeg aldri blir helt ferdig med det, merker jeg at Tyskerjenter sender små strømninger av lettelse igjennom ryggmargen, byllen har sprukket, jeg er endelig fri. Jeg tror ikke lenger det nytter å snakke om framtiden. Den er tross alt utenfor vår kontroll. Men vi må evaluere fortiden fra alle sider. Jeg kan ikke ta et objektivt oppgjør med dette, tyskerunge som jeg er. Men initiativer som dette gjør at folk som meg kanskje kan snakke om sin familiebakgrunn med større åpenhet. Kanskje vår generasjon også trenger en Bjørneboe, en fyrrig sjel som kan forsvare og ikke kun latterliggjøre ofrene for samfunnets stille vrede. Jeg har tekstene i lomma, de vi fikk på forestillingen, men jeg klarer ikke lese dem. Jeg prøver heller å huske kvinnene i boksene. Disse menneskene som ble redusert til funksjon de hadde for fienden i en periode der hele vårt kontinent mistet vettet. Ikke kun den andre siden. Å snakke om helter fra krigstider er idiotisk. Krig skaper kun tapere. I form av overgripere eller undertrykkede. Jeg husker da jeg og min bestefar satt og så på invasjonen av Irak for mange herrens år siden. Han sa: «Se der. Der har du meg. Han fyren der.» Han pekte på en sort, kvinnelig soldat på vei inn til Baghdad. «De tror de vender hjem som helter, men så vender hjem som syndebukker. Vent og se.»

Så jeg vender tilbake til stranden for å tenke mer over saken. Svastikaen er skylt vekk av saltvannet, men et spor synes fremdeles. Hovedlinjene i solkorset vaskes ikke vekk så lett. Fra der jeg står ser det nesten ut som det norske flagg. Symbolet har ikke helt bestemt seg for hvor det står.

Hvis Adolf Hitler hadde lest Rimbaud istedenfor Nietzsche hadde ikke denne situasjonen oppstått, og jeg hadde heller ikke eksistert. Bestefar ville ikke tatt den lange reisen til Russland og kjempet for feil side, kona hans ville ikke forlatt han, og han ville ikke ha møtt min bestemor. Så hvor store ofre skal man kreve av andre for å opprettholde sin egen selvbekreftelse? Det eneste jeg vet er at man kan bite tenna sammen og håpe. Håpe at alle scenarioer leder til hendelser som bringer verden videre, og at en selv er en av dem som gjør det. Jeg skjønner uansett ikke hva han så i Hamsun, og hvordan noe så svevende kunne få han til å velge noe så konkret. Eller hvordan noe så konkret som det minnet får meg til å velge dette, noe så svevende. Men noen ganger må man miste kontroll for å få kontroll, og alle vil bli tilgitt til slutt. Straff er en midlertidig konsekvens. Taperne i dag er vinnere i morgen.