Etterkrigshistorie mellom pupper og lårFørtitallets interneringsleir på Hovedøya er blitt til en teaterinstallasjon som tilbyr et fragmentert tilbakeblikk på et skammelig kapittel i norsk historie.
(ANETTE THERESE PETTERSEN 18. august 2008, oppdatert 17. august 2008 17:51 TEATER)
«Tyskerjenter»Volumenexpress I samarbeid med: Elisabeth Hagli Aars
Med: Elisabeth Hagli Aars, Zoé Alibert, Fernanda Branco, Anders Høgli, Christina Nikolaisen, Anne Synnøve Skogstad, Anne Storberget, Demian Marco Vitanza
Premiere Hovedøya, 15. august/ Vi stemples inn, ønskes hjertelig velkommen og jernporten smeller igjen bak oss. «Tyskerjenter» preges av en obskur blanding av nostalgi, skremselspropaganda og jovialt samvær. Programmet er utformet som et innbydelseskort til et ball i anledning «avviklingen av Statens Interneringsleir for Kvinner på hovedøya i april 1946». Vår vert deler ut suppe og forteller om stedets historie. På jakkeslaget hans står initialene AH – Anders Høgli som han heter. Eller Adolf Hals, som han i henhold til invitasjonen heter.
Høgli er for Oslopublikummet muligens bedre kjent som medlem av scenekunstkompaniet Akt 5/Fantastic Four som sist gjestet Torshovteatret med del tre av forestillingsserien «Bestialitetens Historie». Teaterinstallasjonen «Tyskerjenter» er det derimot Volumenexpress, bestående av Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler, som står bak. I likhet med Akt 5 er også Bökelmann og Urwyler utdannet fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Volumenexpress arbeider i grensefeltet mellom teater og installasjon, og i «Tyskerjenter» har de skapt en teaterinstallasjon basert på historiske dokumenter.
Brudd i idyllen Hovedøya er for de fleste oslobeboere mest kjent som et sted man valfarter til for å bade, drikke øl og grille på late sommerdager. Båtturen ut dit tar kun fem minutter, og øya er frodig og idyllisk. Men ute på gressplenene indikerer hvite malingsstreker hvor interneringsbrakkene har ligget drøye 60 år tidligere. Her ble over tusen jenter, såkalte «tyskertøser», internert rett etter andre verdenskrig. Jentenes sexliv ble et statlig anliggende, og denne kroppslige, og tidvis svært vulgære, tilnærmingen er tydelig i installasjonen.
Refleksjonsrom«Tyskerjenter» fungerer delvis som en påminnelse om et skammelig kapittel i norsk historie, samtidig som den åpner opp refleksjonsrom for tilskueren. Installasjonen består av en brakke fylt med poster, hvor tilskuerne kan bevege seg fritt i rommet og selv velge hvor lang tid vedkommende ønsker å bruke på hver post. Postene består av fragmenterte innsyn i dokumenter og historier fra interneringstiden. Akkurat som vi bare kan få tilgang til fragmenter av historiene og skjebnene, er det bare fragmenter av kvinnenes kropper vi ser. En pupp her, et par ben der og en munn som hvisker fraser fra et skjema et annet sted.
Volumenexpress sin installasjon veksler mellom det poetiske, morsomme og det gravalvorlige og skammelige. Og tidvis fungerer dette svært godt. På premieren var vi dessverre såpass mange til stede at man måtte stå i kø for å få tilgang til postene, og etter hvert opplevdes det mer som et maraton hvor man stresset seg til en post så snart den ble ledig. Heldigvis har ikke installasjonen bare den umiddelbare reaksjonen og opplevelsen som formål. Det er nok snarere refleksjonene som oppstår på sikt som er «Tyskerjenter»s største potensial.
http://www.dagsavisen.no/kultur/article364263.ece
(ANETTE THERESE PETTERSEN 18. august 2008, oppdatert 17. august 2008 17:51 TEATER)
«Tyskerjenter»Volumenexpress I samarbeid med: Elisabeth Hagli Aars
Med: Elisabeth Hagli Aars, Zoé Alibert, Fernanda Branco, Anders Høgli, Christina Nikolaisen, Anne Synnøve Skogstad, Anne Storberget, Demian Marco Vitanza
Premiere Hovedøya, 15. august/ Vi stemples inn, ønskes hjertelig velkommen og jernporten smeller igjen bak oss. «Tyskerjenter» preges av en obskur blanding av nostalgi, skremselspropaganda og jovialt samvær. Programmet er utformet som et innbydelseskort til et ball i anledning «avviklingen av Statens Interneringsleir for Kvinner på hovedøya i april 1946». Vår vert deler ut suppe og forteller om stedets historie. På jakkeslaget hans står initialene AH – Anders Høgli som han heter. Eller Adolf Hals, som han i henhold til invitasjonen heter.
Høgli er for Oslopublikummet muligens bedre kjent som medlem av scenekunstkompaniet Akt 5/Fantastic Four som sist gjestet Torshovteatret med del tre av forestillingsserien «Bestialitetens Historie». Teaterinstallasjonen «Tyskerjenter» er det derimot Volumenexpress, bestående av Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler, som står bak. I likhet med Akt 5 er også Bökelmann og Urwyler utdannet fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Volumenexpress arbeider i grensefeltet mellom teater og installasjon, og i «Tyskerjenter» har de skapt en teaterinstallasjon basert på historiske dokumenter.
Brudd i idyllen Hovedøya er for de fleste oslobeboere mest kjent som et sted man valfarter til for å bade, drikke øl og grille på late sommerdager. Båtturen ut dit tar kun fem minutter, og øya er frodig og idyllisk. Men ute på gressplenene indikerer hvite malingsstreker hvor interneringsbrakkene har ligget drøye 60 år tidligere. Her ble over tusen jenter, såkalte «tyskertøser», internert rett etter andre verdenskrig. Jentenes sexliv ble et statlig anliggende, og denne kroppslige, og tidvis svært vulgære, tilnærmingen er tydelig i installasjonen.
Refleksjonsrom«Tyskerjenter» fungerer delvis som en påminnelse om et skammelig kapittel i norsk historie, samtidig som den åpner opp refleksjonsrom for tilskueren. Installasjonen består av en brakke fylt med poster, hvor tilskuerne kan bevege seg fritt i rommet og selv velge hvor lang tid vedkommende ønsker å bruke på hver post. Postene består av fragmenterte innsyn i dokumenter og historier fra interneringstiden. Akkurat som vi bare kan få tilgang til fragmenter av historiene og skjebnene, er det bare fragmenter av kvinnenes kropper vi ser. En pupp her, et par ben der og en munn som hvisker fraser fra et skjema et annet sted.
Volumenexpress sin installasjon veksler mellom det poetiske, morsomme og det gravalvorlige og skammelige. Og tidvis fungerer dette svært godt. På premieren var vi dessverre såpass mange til stede at man måtte stå i kø for å få tilgang til postene, og etter hvert opplevdes det mer som et maraton hvor man stresset seg til en post så snart den ble ledig. Heldigvis har ikke installasjonen bare den umiddelbare reaksjonen og opplevelsen som formål. Det er nok snarere refleksjonene som oppstår på sikt som er «Tyskerjenter»s største potensial.
http://www.dagsavisen.no/kultur/article364263.ece
No comments:
Post a Comment